DØDEN

For 2 uker siden fikk jeg utdelt temaet "døden". Rundt dette skulle jeg designe noe. Hva som helst. Jeg valgte å ta utgangspunktet i gravlunden. Min problemstilling ble "HOW TO MAKE CEMETERIES MORE INVITING". 

//2 weeks ago I received  an assignment with the theme of "death". My job was to design something around death. I chose to work with the cemetery. "HOW TO MAKE CEMETERIES MORE INVITING".

TABU?
Å prate om døden er bortimot tabu-belagt i vår tid. Døden er et sårbart tema som vi sjeldent tar opp, i frykt for å støte noen. Hvorfor har døden blitt slik? Døden i seg selv er en del av livet og døden kan også være fin. Kanskje vi bare trenger et sted hvor vi kan bli påminnet nettopp det.

Jeg er ikke noe særlig kristen av meg, men oppfatter likevel gravlunden som et fint sted å flykte til når jeg har det kjipt. Da er det én spesiell grav jeg besøker. Der kan jeg bare være. Nyte stillheten, tenke tanker og ingen sier noen verdens ting. Jeg får lettet på hjertet til noen som lytter. Eller ikke lytter. (Hehe)

// Talking about death is almost taboo-plated in our time. Death is a vulnerable subject and we rarely bring it up with the fear of offending people. But why? Death itself is a part of life and death can also be beautiful. Maybe we just need a place where we can be reminded of just that.

I'm not highly religious, but I still see the cemetery as a nice place to escape to when I have a bad time. When there, I visit one special grave. I enjoy the silence, I think thoughts and I like that no one is talking to me. I can empty my heart for someone who only listens. Or for someone who's not listening. (hehe)

Ledende lys gjennom gangsti. Lampeskjermen er speil om dagen, og lys om natten. 

Ledende lys gjennom gangsti. Lampeskjermen er speil om dagen, og lys om natten. 

Jeg våger meg aldri på gravlunden etter skumringstimen... Gravlunder er ofte mørke og skumle. Dersom jeg spaserer ute på kveldstid og passerer en gravlund, går jeg fint forbi og gjerne med litt ekstra fart i tillegg. Men hva om gravlunden kunne invitert meg inn, hva om noe der gav meg undring og fjernet redselen og heller byttet den ut med undring og behag. Min problemløsning ble lys, og invitasjon i form av QR-koder på gravsteiner som gir muligheten til å lese de avdødes historie. 

//But I never visit the cemetery after dusk ... Cemeteries are often dark and creepy. If I walk out in the evening and pass a cemetery, I pass by it, and may speed up a bit as well. But what if the cemetery could invited me in, what about something that could give me a wonder and take away the terror and replaced it with wonder and pleasure. That became my issue, and here is my result. My solution became lighting, and invitation in form of QR codes on headstones that allows you to read about the dead peoples history.

Gravsteiner i materialet LITRACON, med integrert solcelle-lys som lyser opp i mørket.

Gravsteiner i materialet LITRACON, med integrert solcelle-lys som lyser opp i mørket.

DØDENS ULIKE VINKLER
Å få tildelt et slikt tema gjør at en må gå dypt inn i seg selv. Se døden fra alle mulige vinkler, spesielt når tanken er å designe noe rundt det. Døden oppleves forskjellig for hver gang, og døden oppleves både av den som dør og den som står igjen. Noen skal dø i viten om det. Hvilke tanker og følelser fører det med seg. Som pårørende kan de samme følelsene svinge - man kan føle på redsel, tristhet eller kanskje lettelse.

//MORTAL - DIFFERENT ANGLES
To work with such a theme I had to dig deep within myself. Be able to see death from all possible angles, especially when the idea was to design something around it. Death is experienced differently each time, and death affects both the dying person and the one that remains. Some die in the knowledge about it, what thoughts and feelings do they have. Or as a person left behind, they might get the same emotions - one can feel fear, sadness or perhaps relief.

Søyle utenfor en gravlundens innganger, inviterer passerende inn med QR-kode. Enkelte graver har QR-kode på seg som forteller om den avdødes historie (etter ønske selvsagt). 

Søyle utenfor en gravlundens innganger, inviterer passerende inn med QR-kode. Enkelte graver har QR-kode på seg som forteller om den avdødes historie (etter ønske selvsagt). 

I løpet av den korte tiden har jeg merket selv at det ikke er like skummelt å prate om døden, og at det heller er et fint tema å prate om. Da har de som tar døden tungt mimret om sine avdøde, mens de som ikke har noe nært forhold til døden har pratet om hvordan de tror de kommer til å oppleve det. Noen har pratet om angsten for å bli syke å være til byrde for sine nærmeste, mens andre har pratet om lysten til å dele sin historie etter sin død. Det har i grunn vært 2 fine uker. Som designer er det fint å få muligheten til å arbeide rundt slike situasjoner hvor vi kan være med på å forbedre samfunnet og dets holdninger. 

//During the short time I have noticed that it's not as scary to talk about death, and that its' actually a nice topic to talk about. For the people who experience death as a hard topic they might feel relieved cause they can let their thought and feelings go, while those who have no close relationship to death can talked about how they think they might experience it. Some have talked about the fear of becoming ill and to be a burden to their loved ones, while others have talked about the desire to share their story after their death. It's been two nice weeks.

As a designer, it's nice to be able to work around situations like this where I can help to improve society and its attitudes.

Enkle modeller til presentasjon // simple models used during the project presentation

scale modeling
scale modeling
scale modeling
scale modeling

 

C